Marvin

Babyborn, Babyborn

Da den såkalte slimproppen kom sivende på lørdagskvelden, og riene begynte med ganske jevne mellomrom på syv minutter, var jeg sikker på at det var i gang. Søndagen kom og mer slim kom med den dagen. Og riene fortsatte. Jeg klarte å få sove et par timer på sofaen natt til mandag, men så sa det stopp. Riene ble kraftigere og jeg ble trettere. De var ikke vonde eller lange, men de var hyppige nok og varte over flere dager. Ikke visste vel jeg noe om at riene bare var det de kaller modningsrier og at det faktisk er ganske vanlig for førstegangsfødende å gå såpas lenge med dem. Jeg har desverre ikke helt oversikt over hva som skjedde hvilke dager til hvilke tidspunkt. Men vi dro til sykehuset første gang på grunn av mye slim og hyppige rier. Dette må ha vært mandagen eller noe, men korriger meg hvis jeg tar feil. Tidspunkt på døgnet er uvesentlig. De sa at det bare var en cm åpning og at jeg bare kunne dra hjem og slappe av. And so we did. Vi dro hjem. Jeg prøvde å slappe av, prøvde å se på tv, prøvde å sove, men ingenting var behagelig eller lett. Jeg ring fødeavdelingen og fikk tips. Hun sa det bare var disse modningsriene og at jeg kunne vente til de ble enda kraftigere og enda hyppigere.

Kristin, Elisabeth og Heidi kom omsider på besøk for å holde meg med selskap senere på kvelden. Pappa ringte og ei kraftig rie kom. Under samtalen ba jeg om unnskyldning fordi det plutselig kom en til og jeg måtte bare legge på. Nå var det så ubehagelig at jeg måtte legge meg på gulvet. Alt i magen knep seg sammen. Jeg gikk et par minutter og en ny kom. Mamma tenkte at nå var det endelig i gang og hun kjørte meg avgårde til sykehuset. Skuffende nok var det ikke mer enn 3,5cm åpning men de la meg inn og jeg fikk tatt et par bad og litt akkupunktur for å starte det hele. Men lite skjedde. Timene gikk og i løpet av den samme kvelden hadde jeg fortsatt under 4cm åpning. Nå var jeg pisslei. Jordmord sa at jeg kunne beholde rommet og dra hjem igjen. Puste ut og prøve å slappe av. Først var jeg uenig, men så til slutt tok jeg rådet hennes og dro hjem. Jeg så litt tv sammen med Andreas. Mamma sto opp og tok over “vakten” hans og jeg klarte faktisk å duppe av litt mellom de korte riene. Nå var jeg oppe i kanskje tre timers søvn siden mandagsnatten. Mamma og jeg lå på sofaen etter å ha sett litt tv inn i mellom. Plutselig kjente jeg at jeg ville presse. Ikke mye, men nok til at jeg ville på do å drite. Det var selfølgelig bare tøv og jeg gav meg til slutt over og la meg på sofaen igjen. Et stort smell hørtes fra bekkenet og vannet kom plutselig sivende. Masse vann. Sofaen var våt, jeg var våt. Og mamma våknet sakte men sikkert og fikk Andreas opp av senga, og Kjell (stefar) opp av senga før vi til slutt kom oss i bilen og kjørte avgårde til sjukehuset. Nå var klokken 06:00, onsdag 03.02. Det er et av de få tidspunktene jeg husker. Da jeg ble undersøkt hadde jeg en åpning på 7cm! Jeg takker jordmora som sendte meg hjem og gav meg gode råd. Nå ble jeg lagt inn på det samme rommet som tidligere og åpningsriene var definitift i gang.

Jeg lå i badekaret og pustet lystgass for harde livet. Gassen hadde ikke noe “rusende” effekt, den bare fikk meg til å holde kontroll på pusten når pressriene begynte. Det er fælt når kroppen begynner å presse men at man ikke “får lov”. Man skal opp i nesten 10cm før man kan begynne å presse. (Dette er et informasjonsinnlegg, tror jeg. Les og lær!) Når jeg var oppe i 9,5cm åpning og var oppe av badekaret stoppet jeg med lystgassen og la meg ned på senga. Nå skulle det faen meg presses og jeg var så lettet da jeg fikk lov å begynne å presse. Akkurat på dette tidspunktet var, i tillegg til mamma, Andreas og Kjell, også min far og storesøster i føderommet sammen med meg. Kjell filmet og mamma og Andreas holdt meg i hver sin hånd. Ingen epidural eller andre smertestillende ble tatt inn. Jeg bare gav alt jeg hadde. Det var ikke mye krefter igjen etter de helvettes “maseriene” jeg hadde, og jeg fikk til slutt noen drypp som skulle hjelpe meg med å presse. Jeg kjente at livmoren var mer sammarbeidsvillig etter dryppene, men det var fortsatt noe som ikke stemte. Jeg presset i en time og jordmora sa at hodet sto på skakke og at jeg ikke klarte å presse det på plass. Inn kom en lege med ei ekstra jordmor og en student. Jeg fikk med meg at han måtte hentes med sugekopp. Jeg var såpas til stede under fødselen at jeg husker hvordan alle disse menneskene så ut, rekasjonene deres og samtalene vi hadde underveis. Jeg fikk noen sprøyter nedentil og de klipte meg opp satt inn koppen og hun dro og jeg pressa som bare juling. Etter dette gikk det som smurt. Ålende kom han og de kastet han på brystet mitt.

.. Det er godt å få dette ned i skriflig form. I dag, tre dager etter fødselen, gikk det faktisk opp for meg. Hvor nydelig han er og at jeg skal elske han resten av livet. Ingen kjærlighet vil noen gang toppe det som jeg kommer til å føle for dette vesenet. Jeg brøt sammen i barseltårer i morges. Han har litt gulsot, og jeg vet bedre enn ganske mange at det er helt vanlig og ikke farlig, men likevel tok jeg meg selv i å bli smånervøs samtidig som jeg var bitter fordi jeg var så klar til å dra hjem. Ingensteds får meg til å føle meg mer hjelpesløs og ensom enn sykehus. Alt jeg gjør her kan jeg også gjøre hjemme. Marvin tok brystet bare 20 minutter etter fødselen og han spiser fortsatt godt. Han sover jevnt og trutt og er blid og fornøyd. I morgen er det søndag, og jeg krysser fingrene for at prøvene ser bra ut og vi kan skrives ut. Men jeg forventer selvfølgelig “det verste”; at jeg må bli noen netter til fordi han må ha lysbehandling. Syns han var fin gul, jeg. Hmph hmph.

Men godtfolk; jeg skal prøve å ikke la dette bli en mammablogg. Men dere må nok bare regne med at det kommer til å bli mye skriving om lille Marvin i fremtiden. Han er tross alt det største og aller beste i livet nå. Viktigere enn sko, fotografering, skriving, rare meninger og store tanker. Men jeg håper at det blir rom for det også.

WRAFF WRAFF

Contraction

Det er i gang. En centimeter åpning og rier som river. De er ikke så kraftige enda, men hyppige og kraftige nok til at det kjennes på kroppen. Det er som om noen river hoftene fra hverandre og drar i halebeinet slik at hele ryggraden er på tur ut av enden. Det er i gang, og jeg er klar som faen.

Fortsettelse følger.

Sittin’ n’ Waitin’

Jeg ruger og ruger. Termindatoen min er nå på mandag og jeg er så spent. Kommer det til å skje noe i helgen? Eller må jeg kanskje gå lenge over tiden? Sistnevnte er nok veldig usansynelig. Hodet hans ligger langt nede i bekkene mitt, klar får å komme ut. Det eneste som mangler nå er at veggen åpner seg og vannet fosser ut. Wildcats are go, liksom.

Når man ruger skal man bare slappe av og ikke gjøre så mye av seg. Jeg går bare rundt og gjør ingenting, egentlig. Bor nede hos mamma frem til jeg føler meg klar til å dra tilbake i leiligheten min med barnet i armene. Det føles trygt og godt å vite at jeg mest sannsynelig ikke er alene når det begynner å skje noe.

Ellers tar jeg meg selv i å være ganske fjern og vimsete for tiden. I går fylte jeg opp badekaret med deilig varmt vann, slo av baderomslyset og tente stearinlys rundt omkring på badet. Da jeg la meg ned og lente hodet bakover i hvileposisjon hørte jeg den sinteste frynselyden. FRRSSS. Det tok meg i hvert fall tre lange sekunder før jeg skjønte at det var de tre stearinlysene jeg hadde plassert bak hodet som aggressivt prøvde å fortelle meg at de hadde fått kontakt med dreadsene mine. Jeg fikk en slags rolig panikk. Har du fått det noen gang? Jeg ble sittende som en stoner med begge hendene på hue og stirret på lysene med et “wtf”-blikk. Da jeg så på hendene mine igjen var de fulle av aske og løse hårdotter. Men det var heldigvis bare det. Ingen dreads hadde brent opp eller falt av. Ellers måtte jeg nyte resten av badeseansen med brent hårstank som fylte rommet og resten av underetasjen.

Jeg drømmer også mye rare greier fortsatt. I natt var jeg sikker på at jeg drev å fløy jetfly med en dude. Elise fløy sammen med en annen mann i et anne jetfly. Det føltes helt sinnsykt ekte. Plutselig begynner flyet der Elise er å styrte mot bakken. Ikke som i at en motor eller noe er ødelagt, men som i at han som fløy skulle være dritkul å bare styrte flyet. Først var det morsomt. Men så begynte min flyver også å gjøre det samme. Det var ikke så artig. Og desto nærmere vi kom bakken jo mer panikk fikk jeg. Jeg skjønte på det onde ansiktsuttrykket han plutselig klarte å vrenge fram at hensikten var å drepe oss. Alle sammen. Jeg husker ikke hvordan, men jeg klarte å komme meg ut av flyet og ved hjelp av en fallskjerm landet jeg et sted på bakken. Jeg kunne se fallskjermen til Elise. Den var rød og lett å se. Men ingen Elise. Så husker jeg ikke stort mer enn at det hele ble en jakt mellom de to mennene og meg, og et intenst forsøk på å finne Elise i live. Da jeg våknet ble jeg seriøst overrasket over at det hele var en drøm. Det var så fordømt virkelig.  (Og hvis noen lurer så er Elise en barndomsveninne og tilnærmet et familiemedlem.)

Skoene som jeg forøvrig har skrevet litt om under her hadde de jo selvfølgelig ikke på lager. Likevel har det på mystisk vis blitt trukket 1600kr fra kontoen min. Irriterende og sykt trist. Jeg hadde så jævlig lyst på de skoene. Snufs.

Longlashes

Endelig kan jeg vente meg denne nydelige skoen i posten. Jeg så jævlig fortjener det etter mange måneder med stor mage og samtidig ha gått en hel vinter og litt til i de samme skoene og den samme jævla jakken. Jeg må ønske meg en ny ytterjakke også. Noe som matcher. Jeg gleder meg.. og når jeg skriver dette innser jeg hvor hyklerisk jeg er som skriver om sko og jakker når jeg ikke er så glad i moteblogger. Men hei; dette handler ikke om mote, men om hvor yr jeg blir av disse skoene. Fyfaen for en drøm.

Where The Wild Things Are

Yes, I Woke Up

When I Woke Up

Jeg har aldri kjent meg lykkeligere i mitt liv. I morges da jeg våknet kunne jeg virkelig tenke at “Faen, Kaisa. Du har gjort en jævlig bra jobb. Nå er det din tur å slappe av, og nyte livet før det virkelig starter.” … Han er snart ute av ovnen. O-herregud; som jeg gleder meg.

2010

Et år er snart over og et nytt et er i gang. I år hadde jeg planlagt å jobbe mye, reise forskjellige steder eller kanskje begynne å studere. Jeg kom inn på Språklig kommunikasjon på NTNU i Trondheim. Jeg bodde i Trondheim på det tidspunktet og NTNU virket som et superdupert valg. Andreas og jeg skulle flytte sammen og det gjorde vi. Jeg skulle studere og han skulle jobbe og vi skulle leve det gode liv i studentbyen. Planlegging. For å oppsummere dette året på best mulig måte for min del, så kan jeg si at planlegging ikke lenger er en del av mitt vokabulær. Vi er så unge og har så mange tanker i hodet at planlegging egentlig er bortkastet tid.

Den sanne historien om 2009 er at jeg flyttet til Trondheim. Jeg bodde først sammen med en av verdens flotteste skapninger. Sandra og jeg delte leilighet i finstrøket i byen. Hun studerte og jeg jobbet fulltid. Planen var akkurat det at hun skulle gå på NKF og jeg skulle jobbe. På den måten hadde vi en stabil økonomi og gode ungdomstider. Vel. Etter en stund oppdaget Sandra ut at dette studiet ikke passet for henne og jeg begynte allerede etter et par måneder i jobb å skjønne at denne jobben ikke var noe for meg. Jeg kunne ikke si opp fordi vi måtte ha noe å livnære oss på. Senere flyttet hun inn sammen med kjæresten som hun hadde møtt på Folkehøyskole året før og begynnte å jobbe. Jeg flyttet inn i en enda mindre leilighet sammen med prinsen fra Harstad. Han slet med å finne seg en jobb og jeg slet med jobben. Fyfaen, dere. Jeg er så glad for at jeg slipper å dra tilbake til den jobben. Etter noen måneder med strev og økonomiske svikter ble jeg rådet til å likevel si opp stillingen. Jeg hadde ikke lyst, fordi jeg kunne ikke forstå hvordan det da skulle gå når vi begge satt arbeidsledige..

Når det er sagt vil jeg få med meg alle de positive opplevelsene jeg hadde. Jeg ble kjent med masse flotte mennekser. Vi hadde kjempefine sammenkomster og turer på byen.. nå ble jeg veldig full av savn. Utrolig mange flotte mennekser. Kine, Simon, Stina og Heine. De gode naboene fra nord som bodde noen meter unna oss. Takk for de gode måltidene og mange filmrunder. Så var det kollegaene Ida og Marius, som ble mer for meg enn bare kollegaer. Ida var bare finfinfin tvers gjennom og jeg savner latteren hennes og den übertrønderske væremåten. Jeg savner det rareste vesenet, Marius, bare fordi han bare var Marius. Jeg savner Jan Tore. Han ble en av mine nærmeste venner der oppe. Var det noen jeg kunne løpe rundt i huset sammen med, med en is i hånda, juble og stå på hender inntil veggen med, så var det Jannebiss. Herlig, herlig, herlig. Men nå må jeg for all del ikke glemme de fantastiske fotografene fra Fotofagskolen. Helle, Lars, Linn-Heidi og alle de andre. Har hatt noen fine shoots med de aller fleste fra den klassen og fest har det vært også. Hvem kan vel glemme Bakgårdsfestivalen? Jeg skal nok komme meg opp til neste års festival også (: Jeg savner også utelivet i Trondheim. Ikke er jeg noe fan av å gå på byen, men i Trondheim var det helt ok. Det var så mye folk å se på og kjenninger å møte på.

Så kom den dagen i 2009 som skulle forandre ganske mye. Det var en gang i midten av april at jeg skjønte at jeg var gravid. Det er over et halvt år siden, men jeg husker det som det var i går. Andreas brast i gråt og jeg hulket i flere dager. Vi hadde et valg. Vi kunne fortsette som før og late som ingenting, eller la planene skli mellom fingertuppene våre og la sjebnen ta hånd om resten. Jeg valgte det siste og dro hjem til Stavanger. Andreas dro nordover til Harstad. Det gikk heldigvis bare en måneds tid før jeg fikk beskjed av kjæresten at han hadde lyst å tilbringe tid sammen med meg og at han kunne tenke seg å flytte kroppen sørover. (Herregud for et kjedelig og langt innlegg, dere. Sorry about that.)

2009 har for meg stort sett vært et pauseår. Ikke som i at jeg har slappet av, tvert i mot. Jeg har jobbet ræva av meg og ikke slappet av i sinnet siden 2008, tror jeg. Med pauseår mener jeg vel heller venteår. Et år med jævlig mye tenking. Jeg er helt sjukt klar til å klegge egg og begynne det virkelige livet i 2010. Det skal faen meg bli helt fantastisk.

Jeg tenkte jeg skulle lage en liste over ting som har vært bra i året som har gått. Filmer, musikk, ting og tang; men jeg kommer ikke på noe. Det har skjedd så mye på kort tid at hodet mitt er helt overveldet av følelser, tanker og ideer.

I dag hadde jeg min siste dag på jobb og det føles godt. Nå skal jeg begynne det nye året som gravid akt-modell for Kunstskolen i Rogaland og så er barn i armene. Håper jeg får tid til å blogge, ta bilder og videoklipp og legge ut. Jeg lover å prøve å ikke bli en klisjé-aktig forelder anno 2000, men at det skal være litt interessant også for dere uten kids.

Godt nyttår folkens. Håper det smaker.

Sleepless Nights

Ahh. Jeg sitter å sukker i stuen mens jeg prøver å bla gjennom kanalene på TV. Jeg våkna for en liten time siden og nå er klokken 05:20. Urettferdig. For dere som tror at dette har noe med fotballmagen min å gjøre så er det feil. Jeg sover vanligvis som et lite barn, men kroppen min kjenner alt for tydelig at desember måned har begynt for fullt. Jeg er så tørr i huden og jeg er full av sår. Brannsår til og med. Jeg er så lei av denne fødselsdrakten jeg har fått. Slik er det ofte. Klør, klør og klør. Man skulle tro at det bare var å slutte å klø, men huden min er oversentitiv og føles som et stort g-punkt til tider. Det er ikke bare bare å stoppe med kløingen. Jeg skal prøve å legge meg igjen snart, etter at fuktighetsmasken har trukket godt inn. Kanskje jeg får sove et par timer til..