My Better Half

Myk, halvbrun jungelhud. Hasselbrunt, silkehår. Markerte øyebryn, som gir han et bestemt men samtidig usikkert blikk. Lang rygg. Jeg kunne befølt den hele dagen. Slanke armer som avluttes med de fineste hendene du kan tenke deg. Myke, rene og.. jeg vil bare at de skal holde rundt meg for alltid. Jeg skulle ønske at jeg visste at jeg gjorde alt for han og at han visste at jeg alltid mener det godt. Jeg håper jeg aldri tar han for gitt eller glemmer å sette pris på hvert eneste ansiktsuttrykk, hvert eneste ord; meningsfullt eller ikke. Jeg håper så inderlig at han vet at selv om jeg syns han er en irriterende fjott, så elsker jeg de øyeblikkene hvor han gnager på meg som en klegg.  Jeg elsker han. Jeg elsker han. Jeg elsker han.

Two Become One

“Når trollmor har lagt sine elleve små troll.”

Empty Disc

For bare noen minutter siden så jeg en dokumentar på NRK2 om en nordmann. En mann i tredeve-årene som hadde mistet hukommelsen. Øyvind Aamot har mistet tre uker av livet sitt, der nesten ingen vet hva han gjorde eller hvor han var. Og alt før de tre ukene er også borte. Han var i Kina da det skjedde. Våknet opp og opplevde at alt var nytt; som om han var et barn igjen. Det var utrolig tragisk og vakkert på samme tid. Han så barn og tenkte at det var en selvfølge at mennesker var forkjellig. Han hadde ikke noen forståelse for at de var unge og han var gammel. Han skjønte ikke hva en mor var eller at man en gang hadde blitt født. Det må være utrolig rart.. Øyvind fant i hvert fall veien hjem til Norge igjen. Ved hjelp av et ark med noen notater med passord og liknende på klarte han å skrive en e-post til moren sin og forklarte at han hadde blitt fortalt at hun helt sikkert var viktig for han og at han. Utrolig fascinerende. Tenk å begynne helt på nytt i voksen alder. At man må lære å kjenne sine nærmeste og sine ukjente på nytt, og at disse menneskene egentlig blir stilt på helt lik linje. Tenk å måtte lære å kjenne på sine egne følelser for første gang. Første gang men kjenner genuin glede og sorg. Det må være overveldende. Han sa noe utrolig rørende og sært helt i slutten av dokumentaren. Det var noe som dette; “Kanskje jeg treffer den rette en dag. Det hadde jo vært  flott. Jeg liker jo barn, og kanskje jeg får noen selv. Men man kan jo også være hyggelig med andre barn.” Utrolig. Moren snakket om at blod er tykkere enn vann, men hun hadde helt rett da hun sa at i hans situasjon er mennekser bare mennesker. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg ble bare så forundret over hvor viktig minnene våre er..

Sweet Injections

Vel, vel. Jeg trosset alle som rådet meg om å ikke ta vaksinen. Jeg tok den og er ganske glad for det. Jeg stoler på legen min og jeg orket ikke tanken på å risikere å bli drittsjuk av den influensaen. Har ikke merket noe til vaksinen og det har ikke minstemann heller. Ei på jobben har blitt skikkelig dårlig etter å ha pådratt seg noe svineaktig. Og hvem vet, kanskje jeg også kunne blitt smittet og med et imunforsvar som er senket så godt som til null, er det vanskelig å si hvordan jeg kunne reagert. Hysteri eller ikke. Better safe than sorry.

Uansett så syns jeg at jeg har vært sjukt dårlig å blogge i det siste. Det skyldes at vi ikke har hatt internett i den nye leiligheten (bilder kommer) og at jeg ikke syns det er så mye annet spennende som skjer bortsett fra at jeg er blitt god og rund. Jeg er ikke noe fan av internettmødre som skal blogge og informere alle om smårollingene sine, men nå når jeg selv er gravid forstår jeg hvordan det kan bli hovedfokus en periode. Jeg kan jo fotelle at jeg nå ikke bare har én jobb men to. Choco Boco og CMYK. Jeg gir meg selv uendelig skryt for den sistnevnte jobben som jeg klarte å skaffe meg når jeg var litt under syv måneder på vei. Det er det faen ikke mange som kan. Try it.

Jeg får ny hårsveis i løpet av uka. Det syns jeg også at jeg fortjener etter å ha hatt (i forhold til meg å være) helt vanlig hår i noen år nå. Jeg kjente at jeg trengte å gjøre noe for meg selv før jul. Nå som jeg har fått meg mobil med kamera og ikke minst blåtann, så kan jeg poste bilder litt oftere. Stort og smått. Det var noen lunde det som har skjedd i det siste og en liten smak på det som skjer i fremtiden. Ellers vil jeg oppfordre alle til å sende meg en sms (922 81 252) om at de vil henge. Kjenner at det er stor sjangs for at jeg kommer til å kjede meg i tre uker i januar.

Fred.

Generation Swine

Svineinfluensa. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg tar sesongsykdomen seriøst, men jeg tror all medieblestet har gjort at jeg ser på den med skråblikk og galgehumor. Jeg vet at jeg er utsatt, fordi jeg har to liv å tenke på her, men likevel blir jeg ikke helt skremt. Vaksinen er kommet og jeg er mer forvirret nå enn noen gang. Nå må jeg ta et standpunkt. Jeg kan ikke late som om influensaen ikke er her og at den ikke har en betydelig rolle i svangerskapet. Skal jeg ta den vaksinen og satse på at det “nye” stoffet tar seg godt til rette inne i kroppen min og at jeg ikke får noen bivirkninger? Eller skal jeg gi faen i hele sprøytet og gå naivt rundt og tro at jeg er supermann og kan slippe unna med svinesyken og deretter mulige komplikasjoner? Jeg har bare så jævlig lite lyst å utsette barnet mitt og meg selv for en eventuell prøvekaninrunde. Jeg trenger veiledning.

Crime Scene Investigation

Det finnes ikke ord som kan beskrive hvor mye jeg hater denne mannen. Alt han gjor gnager og irriterer meg fra tå til fingertupp; fra mine indre “guts” og ut til overflaten av huden min. Han gir meg ståpels. Ikke på den gode måten, men på den måten kattene får hårene til å stå rett opp, som i en stikkontaktulykke: sinne. Det er hans uungåelige rolige stemme som plager meg. Han stresser aldri, uansett hvilken syk situasjon han er i. Verken på jobb eller i privatlivet sitt. Det verste er at stemmen hans ser ut til å kunne påvirke alle andre rundt han. Bortsett fra meg, da. Jeg blir bare forbannet og enda mer stresset. Hans altfor avslappede stemme sammen med hans mr. Cool-holdning, med en skulder mot den tilsnakkede og et meget senket hode, får meg til å føle meg nedverget som om han tror han snakker til et barn. Han snakker så overydelig til tider at man skulle tro at han til en hver tid snakker med retarderte mennesker. Han fikser alt. Han er visst best i det han gjør og alle elsker han. Skurkene er ikke hans største fan, selfølgelig, fordi helten alltid redder dagen. Han har kun ett ansiktsuttrykk. Han gråter ikke, men er iskald. Ikke viser han fryk eller overralskelse. Han er sympatisk og hyggelig, men han kommer aldri for nær. Jeg hater han og jeg er så glad for at jeg slipper å forholde meg til dette individet i virkeligheten. For han finnes heldigvis ikke. Han er bare en dum karakter på TV. Solbrilleguden. Detektiven. Kollegaen. Problemløseren. Horatio. Jeg hater deg, “H”.

Words From Another Human Being

”Nu e æ førrbainna , alså. Fy fan førr nåkka førrbainnade skjit. Det går da fan-steiki-hælvete ikkje ant å hoille på å kuke med det herran i årevis,… Man har da førr faen ainner ting å gjør, einn å sett der å fettle å baille med hau’ førr å fostå det derran satans opphavet. Kainn du innst inni grøinnskødde tykjeræva førtelle ka faen som e vitsen med å ræke att og fram meillom sør og nord når det bærre e førr å tråkke mainnskjit!. Æ måtte berre ha fådd tak i dæ’ din helvetes kuklæst av en gakkgakk-pappa, så skuill æ væl fansøkki ha rævkjørt dæ dit du høre heime, satans utvrængte fette av en hetkuk.
Kom fan ikkje hit å lur mainnskit på folk, å førtæll ka æ syintes, din satans gjeddpeis. Va det opp te mæ sku du ha vorre ishava og ronga kobberkuk, førbainna søringsatan, så kunne du ha sotte å tænkt sjøl så go som du har vært tell det!
Du ska nu vær så utahælvettes gla førr at æ ikkje kjæm sørraførr me det første førr då hadde æ pærslonli innstallert skanken oppi baillhånken din sånn at kom tel å pesse rødt i vekkesvis. Skulle der ennu spenne liv i dæ etter dette, så sku æ ha plugga og pløyd dæ så utahælvettes langt inn i det største rævhållet æ har funne. Og da sku det ha lokta mainnskjit av dæ heilt te du daua. Førr faen steike innst inn i det heiteste utsvidde hælvette for satan, la mæ få tak i omså bærre en pitte liten del av dæ! Æ har da vel førr helvete slette hauet av hysjjævla før. Komme te å måkke dæ i ei æska å sende ho i retur – æ vil fan ikkje ha dæ. Så kainn du te hælvette sette der å ronke aleina i den helskikes leiligheta di.”

Alice In Wonderland

Gone Gone Gone

Husker dere denne legen som jeg var så fascinert av? Han som jeg skrev om tidligere, som liknet litt på Capote, iført dress og runde briller. Snakket pent og hadde skjeletter på kontoret? Ja. The mad scientist. Vel, jeg har prøvd å få tak i han noen ganger nå. Som gravid kjærring så må man regelmessig på kontroll og det er greit å bare kunne stikke innom legen sin. Sist jeg var innom, sammen med Heidi, kom eieren av bygget. Jeg trodde kanskje han var vikar for legen min, men det viste seg å være feil og denne mannen hadde ikke sett legen min på seks uker.

Jeg lurer på hvor han er. Hva han har tenkt midt oppi alt dette. Hvorfor bare dra fra jobb og alt. Noen spekulerer på om at han fortsatt er i utlandet. Kommer han til å tørre å komme hjem igjen, eller kanskje han ikke hadde planer om det i det hele tatt? Har han ikke kjærring og barn? Jeg skjønner ingenting. Samtidig som jeg syns det er utrolig sært og “dårlig gjort” mot pasientene sine, så syns jeg fortsatt han er fascinerende og artig. Men jeg har byttet lege. For min egen sikkerhet.

“Stavanger kommune fortviler etter at en av fastlegene i byen har forsvunnet. Nå må de skaffe andre leger til de drøyt 1.200 pasientene hans.

Legen, som er i 40-årsalderen, skulle ha kommet hjem fra ferie i utlandet 15. september, men dukket aldri opp på legekontoret, skriver Rogalands Avis.

Flere av pasientene hans har kontaktet kommunen, men helsesjefen i Stavanger, Egil Bjørløw, har heller ikke greid å spore opp legen.

- Vi prøver hele tiden å oppnå kontakt med ham, uten å lykkes, sier Bjørløw.

Helsesjefen har aldri tidligere opplevd eller hørt om fastleger som plutselig forsvinner.”

Venus

Anbefales. Jeg har aldri vært glattere på leggene, under armene eller nedentil. Ever.